Redaktøren er på ferie i Thailand. Vanligvis kalles det Smilets land, men inntrykkene en får gjør betegnelsen Frihetens land bedre. Det er ikke et demokrati i vestlige øyne dette, men likevel føler folk seg frie og har en avslappet holdning til tilværelsen. Klasseforskjellene er enorme, og det samme er de geografiske ulikhetene. Det er likevel ingen opprør og krav om reformer. Det unge kongeparet er populære og samlende..

Som den skarpe leser kan se på redaktørens bilde fra et godt vannet risfelt i provinsen Sakon Nakhon i den nordøstlige delen av landet, er det bra med vann her. Vannstanden har klatret noe opp på trærne, og årsaken er at vi er midt i regntida. Det er ingen som hyler om klimakrise og forlanger politiske tiltak. Dette er helt naturlig for årstida. Bøndene vil gjerne ha mye regn i de ca. tre månedene regntida varer, for ellers i året er det varmt og lite regn. Vannstanden regulerer de godt, uansett. Da, risdyrking krever høgere vannstand under vekst enn under høsting og arbeid med jorda, er det etablert gode system over alt for balansering og regulering av vannstanden. Det er nokså kjølig og behagelig ved større vann og ved risfelt fordi det kommer vind til og skapes skygge av god vegetasjon som er bevart. Hete og varme i byene og sentrale strøk er i noen grad menneskeskapte, men ikke slik vi tror. Bygningsblokker stenger for vind, og betongen samler varme. Det er for lite vegetasjon som gir skygge. Ingen snakker om Co2-utslipp, og det er ytterst få (om noen) elbiler å se på veiene.

Ifølge Wikipedia er Thailand et parlamentarisk, konstitusjonelt monarki. Det er et demokrati på monarkiets og elitens premisser. Et konkurrerende autokrati, som er betegnelsen den norske versjonen av Wikipedia bruker, er bare en annen betegnelse på det samme. Eliten bestående av kongefamilien, rike familier og bedriftseiere, buddhistsamfunnet og de militære kan blokkere flertall i parlamentet, og ingen får regjeringsmakt dersom de ikke har elitens støtte. På den andre side kan en ikke si at det er et ondskapsfullt diktatur heller. Snarere tvert i mot. Landet er svært godt organisert, og det er god infrastruktur selv i de fattigste provinsene. I tillegg til de grunnleggende tjenestene som vei, forsvar, rettsvesen og matproduksjon, får alle et minimum av gratis skolegang og nødvendig helsehjelp. Det er ingen velferdsstat, slik vi har, men i forhold til flere naboland har Thailand sakte og jevnt bedret folks levestandard over tid.

Sosialt sett er du langt på vei din egen lykkes smed i dette landet. Naturen selv og god statlig tilrettelegging for landbruk sørger for at ingen sulter. Flere steder kan du se frukt som av ulike praktiske årsaker er tilgjengelig for alle. Det samme er tilfelle for vann dersom du finner en ren vannkilde. Men, skal du ha luksus utover det aller nødvendigste, må du jobbe hardt og mye. Folk finner alltid en behagelig rytme, og alt (også arbeid) skjer med stødighet og verdighet. Folk ser ut til å være fornøyde med det de har. De færreste nyter godt av penger fra staten, men er klart desto mer lykkelige over det lille de har skapt gjennom eget hardt arbeid. I alle fall på overflaten ser både rik og fattig ut til å være langt mer harmoniske og lykkelige her enn i oljelandet Norge.

Skattenivået er ekstremt lågt, men det er progressiv inntektsskatt. Bunnfradraget er stort, så en person kan ha en levelig inntekt uten å betale skatt. Det samme gjelder bedrifter. De fleste vanlige lønnsmottakere betaler rundt ti prosent skatt og større bedrifter runt 15-20 %. Avgifter og bompenger finnes omtrent ikke. Det er ikke spesielt sosialt, men fordelene er at eiendomsretten er reell og at det er tilnærmet fri konkurranse i vanlige næringer der en ikke har spesielle forhold som krever monopolliknende tiltak. Etableringsfriheten er nærmest total og kun begrenset av grove og praktiske reguleringer. Kreativiteten er stor, og en ser små butikker og håndtverksbedrifter over alt der folk ferdes. Ingen får noe støtte av staten, men staten samarbeid med større private aktører om kapitalkrevende produksjon. Landet er fra før godt forsynt med energi gjennom vannkraft, og i de siste åra har produksjon av olje og gass økt betydelig. I stedet for at korrupte politikere gir bort kraft til andre andre land og regimer, sørger staten for at den økte kraftproduksjonen kommer næringslivet til gode. Dette har ført til betydelig økonomisk vekst, særlig innen forbruksvareindustri de siste tiåra. Kraften er stabil og godt distribuert over hele landet. Som en kuriositet kan det nevnes at bensinprisen er bare på ca. halvparten av vårt nivå, men naturligvis reelt sett dyrere fordi lønnsnivået er bare ca. en fjerdedel av vårt (men her er ulikhetene mellom fattig og rik så stor at det er vanskelig å si hva som er typisk).

Sammenfattende er det tre poeng i artikkelen: det finnes ulike former for demokrati. Det som ser svært autoritært ut i vestlige øyne, oppfattes som demokratisk i et land der tradisjoner og stabilitet er viktigst. Det neste poenget er at det er mange fordeler med minst mulig statlig inngripen i samfunnet. Den totale næringsfriheten gavner både fattig og rik, og folk setter mer pris på det lille de har når de har skapt det med egne hender. Det siste poenget er at staten klarer å bruke energirikdom til å skape økonomisk vekst og velstand i sitt eget land. Norge kunne klart det samme dersom vi hadde hatt en mer rasjonell stat som hadde prioritert det viktigste framfor å øse ut penger til meningsløse klimatiltak, støtte til andre land og til lette, sosiale formål hjemme.