Dagens internasjonale spenningar, med krig i Europa og ein stadig tydelegare multipolar verdstrend, er ikkje isolerte hendingar. Dei er dei nyaste trekkja i eit langvarig, geopolitisk sjakkspel som har pågått i snart to hundre år. For å forstå kvifor maktbalansen i dag vaklar, må ein skru tida tilbake til midten av 1800-talet, då grunnmuren for den moderne verdsordenen vart lagd under Krimkrigen.
Krimkrigen og opptakten til det moderne spelet
Krimkrigen (1853–1856) braut ut då det osmanske riket var i oppløysing. Det russiske imperiet søkte makt og tilgang til isfrie hamner i Middelhavet, noko som utfordra dei vestlege stormaktene. Storbritannia og Frankrike gjekk difor saman med osmanarane for å stansa den russiske ekspansjonen.
Dette oppgjeret etablerte eit mønster me framleis ser i dag: Vesten som går saman for å demma opp for russiske ambisjonar i svartehavsregionen. Krimkrigen synte at reindyrka maktpolitikk og strategiske geografiske område vog tyngre enn ideologiske skiljeliner.
Frå imperium til kald krig
Utover på 1800-talet skifta spelet karakter og flytta seg austover. Det originale omgrepet «Det store spelet» (The Great Game) skildra den strategiske rivaliseringa mellom det britiske og det russiske imperiet i Sentral-Asia. Storbritannia frykta at Russland ville truga deira viktigaste koloni, India.
Etter dei to verdskrigane på 1900-talet kollapsa dei gamle europeiske imperia. Spelet endra karakter, men logikken var den same. Under den kalde krigen vart verda delt i to ideologiske blokker, leia av USA og Sovjetunionen. Kampen handla om global dominans, kontroll over naturressursar og strategiske knutepunkt i Midtausten, Asia og Europa.
Ekkoet frå historia i dagens konflikt
Då Sovjetunionen fall i 1991, trudde mange at det store spelet var over, og at det liberale demokratiet hadde sigra permanent. Det var ein illusjon. Geografien endrar seg aldri, og historia har ein tendens til å gjenta seg.
Russland sin aggresjon mot Ukraina, som starta med annekteringa av Krim i 2014 og eskalerte til full krig i 2022, er eit direkte framhald av den historiske kampen om buffersoner og tilgang til havet. For Moskva handlar det om å hindra at deira historiske kjerneområde vert omringa av vestlege alliansar. For Vesten handlar det om å forsvara den regelbaserte verdsordenen.
Det nye multipolare spelet
Det tjuande fyrste hundreåret byr likevel på ein ny dynamikk. Spelet er ikkje lenger berre ein tvekamp mellom aust og vest. Kina har stege fram som ei global supermakt. Gjennom gigantprosjektet «Ei belte, ein veg» kjøper Beijing seg strategisk innflytnad i Asia, Afrika og Europa – ein moderne versjon av Silkevegen som utfordrar det økonomiske herredømet til USA.
Kina profiterer strategisk på Ukraina-krigen ved å la Vesten og Russland tappe kvarandre for ressursar. Medan Europa og USA tømmer våpenlagera og bruker milliardar på krigføring, og Russland isolerer seg økonomisk, kan Beijing sitja på gjerdet og styrkja si eiga maktstilling.
Samstundes ser me at land i det globale sør, som India, Brasil og Sør-Afrika, nektar å velja side. Dei spelar stormaktene ut mot kvarandre for å trena eigen førdel, nøyaktig slik mindre statar gjorde under dei gamle imperia.
Balansekunsten til Beijing
Kina sin strategi er prega av ein kynisk balansekunst. Offisielt framstiller dei seg som ein nøytral fredsmeklar og avviser at dei støttar krigen. Likevel syner vestleg etterretning at Kina leverer kritiske komponentar og sjeldne metall som Russland treng til sin eigen krigsindustri.
Samstundes ynskjer ikkje Kina at Russland skal kollapsa totalt, då eit pro-vestleg regime i Moskva ville vore deira største geopolitiske mareritt. Kina let difor krigen halda fram akkurat nok til at Vesten vert utmatta, og at Russland vert verande reidde til å samarbeida – utan at Kina sjølv vert dregi direkte inn i konflikten eller råka av lammande vestlege sanksjonar.
Konklusjon
Det store spelet har aldri teke slutt; det har berre skifta aktørar og teknologi. Frå skyttargravene på Krim på 1850-talet til dronane over Ukraina og brikkespeltet i Taiwansundet i dag, er drivkreftene dei same: frykt, makt, geografi og ressursar.
Skal ein forstå dagens uføre, må ein innsjå at statar handlar ut i frå historiske traume og geografiske naudsyn. Den som er blind for historia, vil også vera blind for kva retning det neste trekket i det store spelet vil ta.
Biletet (måleri av Krim-krigen v/Malakhov) er frå Wikipedia. KI er nytta i utforminga av innhaldet.