Høsten 1626 forlot et skip fra det nederlandske Vestindiske kompani Ny Amsterdam (dagens Manhattan/New York) med 7242 beverpelser i lasten og kurs mot markedene i Amsterdam. Dette ble etter hvert svært lønnsomt, og i 1650-åra hadde handelen med beverpels nådd hele 80 000 pelser årlig, i følge en amerikansk artikkel basert på historiske verk om emnet: Money Substitutes in New Netherland and Early New York . Vanlig pris for pelsen kjøpt i Ny Amsterdam var mellom seks og åtte gylden. Det oppstod problemer etter kriger mot lokale innfødte midt på 1640-tallet, og etter krigen ble tilbudet av pelser sterkt økende. Dette fordi bekjempelse av en stamme gav nye muligheter for en ny, og samtidig ble det mangel på pelser i Amsterdam. Krigen hadde dempet leveranser, og dette førte til svært høge priser i Amsterdam. Myndighetene i Amsterdam devaluerte prisen på pels i Ny Amsterdam for å forsøke å løse problemet, dvs. i praksis en maks kjøpspris på 6 gylden. Dette virket ikke etter hensikten fordi pels også i praksis var en valuta som konkurrerte med gylden. Dette førte så til at det ble dyrere å kjøpe pels på grossistleddet i Amsterdam, og der førte pelsmangelen til at prisen i gylden ble på 8. Gylden hadde blitt utkonkurrert av pelsen og virkeligheta. I praksis ble gylden devaluert og nederlenderne fikk importert inflasjon.

Ut i fra dette og mange liknende hendelser senere, er det lett å si at en tilsvarende makspris på strøm kunne skapt liknende problemer. Trolig ville det medført et lågere tilbud og rasjonering fordi maksprisen ville skapt ulønnsomhet og usikkerhet i markedet. I tidligere Sovjetunionen skjedde det imidlertid at en fikk effekter som i Ny Amsterdam. Myndighetene bestemte at tilbudet av forbruksvarer skulle opprettholdes, men til en ulønnsom makspris. Dette førte til et dårlig fungerende offisielt marked, men et fungerende svartebørsmarked med høgere priser enn de offisielle. Moralen er uansett at kjøperne er tjent med å betale det markedet forlanger, for å unngå andre problemer som gjerne er verre enn høg pris. Her har ikke regjeringa bommet, og Høyre støtter også dens motvilje mot en makspris på strøm. Mange lettvinte løsninger foreslås gjerne av populistiske medier og enkeltpersoner uten tilstrekkelig kompetanse i økonomi, men en regjering har mange kunnskapsrike rådgivere som kjenner både fag og historie godt. I stedet kompenserer regjeringa forbrukerne for høg pris gjennom en direkte strømstøtte, som i praksis tilsvarer en prisreduksjon på ca. 45 prosent.

Strømprisen og mangel på strøm blir av mange kommentatorer ansett som en viktig årsak til regjeringas og særlig Arbeiderpartiets fallende oppslutning for tida. Dette er forenklet, da det også er dyrere importpriser generelt, og mat har blitt dyrere å produsere hjemme fordi importprisene på råvarer (innsatsfaktorer) har økt. Vi har altså det vi kaller dyrtid, og det var 90 år siden sist vi opplevde noe tilsvarende. For 105 år siden hadde vi imidlertid en dyrtid som er mer direkte sammenliknbar med dagens. Importpriser på det meste økte grunnet en stor krig. Dagens krig i Ukraina er mindre enn første verdenskrig, men vi får liknende effekter på energi som den gangen fordi tilbudet er redusert av Russland. På kort sikt har ikke regjeringa annet valg enn å kompensere direkte for økte priser, og de kan gjøre det fordi landet også tjener på samme krise. Som Europas største gassleverandør etter at Russland kuttet gassforsyninger til Europa, tjener Norge ekstra på økt gasspris. På høyresida påstås det at staten ikke lar de ekstra inntektene komme det norske folk til gode. Jo, den gjør det, for en god del av de økte inntektene brukes til strømstøtte og sosiale forbedringer i statsbudsjettet Det aller meste brukes imidlertid til å styrke oljefondet, som ellers ville gått ned grunnet fall i verdens aksjekurser. Kritikken er altså basert på enten en for smal eller en feil fortolkning av de faktiske forhold.

På tross av de nevnte fenomenene overfor, skal vi legge til godvilje og forsøke å forklare om det likevel er et fornuftig grunnlag i kritikken mot regjeringa og særlig Arbeiderpartiet. Siden valget i 2017 har Arbeiderpartiet gått ned i prosentvis oppslutning fra 27,4 til ca. 15. Vi kan litt forenklet si at oppslutninga har gått ned med 12 prosentpoeng på 5 og et halvt år. Dette tilsvarer en nedgang på 43,7 prosent for Arbeiderpartiet isolert sett. Dette er en stor nedgang på nokså kort tid. Det er et poeng fordi det da ikke kan forklares bare ut i fra tradisjonelle modeller som baseres på strukturelle endringer i samfunnet, som for eksempel innen geografi, demografi, inntekt, økonomi og utdanning. Disse kan nok forklare hvorfor Arbeiderpartiet er mindre populært nå enn på Einar Gerdhardsens storhetstid, men de kan ikke forklare store endringer i oppslutning på nokså kort tid. Samfunnet endres, men ikke så raskt at det nær halverer et partis oppslutning på noen få år. Det er derfor en betydelig rest her som trenger å bli forklart. Regjeringas største parti rammes naturligvis av dyrtida, for de klarer ikke fullt ut å kompensere for virkningene av den. Folk blander dessuten begrep, og trolig sikter de til dårligere likviditet når de kritiserer de høge prisene. Likviditet forveksles også med kostnad. Strømprisen for eksempel, blir for de fleste ikke lågere kostnadsmessig grunnet strømstøtte. Men, den blir det likviditetsmessig og indirekte på kort sikt. Kostnaden må du etter hvert betale som skattebetaler, men den kommer ikke raskt. Det blir likevel en rest etter dette også, fordi mye kritikk er basert på følelser og manglende tillit, som går utover bare økonomiske endringer. Viss økonomi betydde alt, ville også Høyre og Erna Solberg blitt rammet av samme misnøye under forrige regjering., som måtte takle en vanskelig pandemi. Folk ville også husket, og de ville ikke fått økt tillit til Høyre nå. Det gjør imidlertid Høyre, og har i det siste hatt nær dobbelt så stor oppslutning på meningsmålinger som Arbeiderpartiet. Historisk sett kan ofte det største opposisjonspartiet tjene på det når regjeringa sliter, men det skal ikke slå ut så sterkt som det har gjort i den senere tida.

Det er få analytikere som fullt ut har forstått hva denne “resten etter resten” kan forklares med. Det er trolig fordi det ligger på et nokså høgt logisk og nærmest filosofisk-politisk nivå å trenge inn i denne materien. Den skarpe leseren kan da også med fordel trekke på tidligere og enklere artikler enn denne før denne fordøyes helt. Populistiske medier på borgerlig side legger naturlig nok ut feller og forklarer med personfaktorer og enkeltsaker i stedet. På venstresida brukes tradisjonelle strukturelle forklaringer mest, som at de sosiale forskjellene er for store. Ut i fra vår logikk, forsøker vi her å heve oss over begge disse analysetypene, som her gir for forenklete og ufullstendige forklaringer. Før vi går videre skal det nevnes at Arbeiderpartiet ifølge Aftenposten har mistet 215 000 velgere på ett år. Mange setter seg på gjerdet og avventer hva som skjer. Men, av de som går til andre parti, er det markant flere som går til Høyre enn til SV (som er de nærmeste partiene på henholdsvis høyre og venstre side utenfor regjeringa). Det er altså noe som skjer i den brede og etablerte middelklassen som trekker mot høyre. For å fullføre analysen skal det ses på to fenomen som ligger i samme gate. Det første er kombinasjonen av økonomi og verdier, særlig strategisk, og det siste er “den tause majoriteten” som føler seg forbigått og oversett. Forhold omkring energi og klima er i seg sjøl kompliserte, og her forkortes det ned og forenkles av hensyn til overblikkets verdi. Men, sammenhengen mellom energi, industri og klima vil bli grundig behandlet i en senere artikkel.

Civitas Cristin Clemet er den eneste (oss bekjent) som har sett på miksen av økonomi og verdier (særlig sosiale) som en mulig forklaringsfaktor, https://civita.no/blogg/kan-mette-frederiksen-vaere-en-trost-for-jonas-gahr-store/ . Civita, som står Høyre nært, forklarer ikke hvorfor, men muligens hvordan Jonas Gahr Støre kan ha mye å lære av Danmarks sosialdemokrater og Mette Fredriksen. Kort fortalt er den tradisjonelle sosialdemokratiske miksen å være til venstre i verdier, men til høyre i økonomi. Denne miksen fikk Fredriksen suksess med ved å snu den på hodet: til høyre i verdier og til venstre i økonomi. Oppskrifta er ikke ny, for Labour og Tony Blair brukte den med hell da han var statsminister i Storbritannia i perioden 1997-2007. I prinsippet er det en miks brukt av bondebevegelsa og tradisjonelle samfunn også, men da mer ut i fra nødvendighet, tradisjoner og økonomi enn av hensyn til strategi.

Arbeiderpartiet har ikke sett at det er nødvendig å endre denne miksen når vi brått går fra ei veksttid med låge priser til ei dyrtid og energimangel. Frp ser ut til å ha gjort det, for de har siden de gikk ut av regjering i 2020 blitt mer like Senterpartiet i synet på EØS/EU og energipolitikken. Arbeiderpartiet har til en viss grad gått noe til venstre ved å bedre sosiale ytelser, men det er mye på grunn av samarbeid med SV, og endringen er ikke stor. I verdier generelt, særlig i kulturelle verdispørsmål er det liten endring. Særlig på det siste, kan en anta at de bommer svært mye. Miljøene rundt Frp og høyrepopulistiske medier som støtter dem, så som Document og tidligere Resett har lenge uttrykt stor misnøye over særlig Arbeiderpartiet grunnet dette. De representerer imidlertid for få til at det kan forklare alt. Men, ser vi på begrepet “den tause majoriteten” som oppstod i analysene etter at favoritten Hillary Clinton tapte for høyrepopulistiske Donald Trump i 2017, faller det flere brikker på plass i puslespillet. Den etablerte og brede middelklassen vil ikke innrømme det, men i det stille er de enige med høyrepopulistene i mye av det de står for i verdipolitikken. De stemmer i det stille (og uten å si noe) mot de mer eller mindre sosialdemokratiske partiet (-ene)., i protest fordi de føler seg lite verdsatt og oversett. Dette fenomenet kombinert med generelle studier av medier og kommentarer i sosiale medier spesielt, tyder på at dette fenomenet nå har kommet hit, og at særlig Arbeiderpartiet lider under det. Det største regjeringspartiet har, for å bruke protestantenes egne ord, sviktet folket og dem som skaper verdiene. I stedet hylles marginale minoriteter og likesinnete som gjerne lever av offentlig sektor. Det er greit å hjelpe andre, men ikke når det går utover oss sjøl. Dårligere vilkår for næringslivet og økte priser for den etablerte middelklassen oppfattes truende og kan i verste fall sende dem i det nedre sjiktet ned til underklassen (uttrykket beklages, men det er det som stammer fra klassisk sosiologi og Marx).

Spørsmålet blir om det er mulig for regjeringa og særlig Arbeiderpartiet å gjøre noe med dette. Senterpartiet er også omfattet av samme kritikk, og de har også gjort store feil. Men, de har opplevd slike ting før og har erfaring med å reise seg igjen. Det er særlig i synet på nasjonalt eierskap og EØS/EU Senterpartiet har vært populære når de har vært det. Kunne for eksempel regjeringa sendt mindre strøm til EU og ellers reservert seg mer i sammenheng med EØS og ACER? Svaret blir både ja og nei. Nei, på kort sikt fordi det tar tid å reforhandle kontrakter og fordi vi måtte forberedt oss på mottiltak. Dersom vi sender mindre strøm til EU for eksempel, vil de svare med tilsvarende. For å få det til å fungerte positivt, måtte vi tatt det over tid og økt egen kraftproduksjon mye først. Dette kunne utmerket godt blitt gjort gjennom å etablere flere landlige gasskraftverk utover de to vi har allerede. Byggetida rent teknisk er to år ifølge bransjen, særlig Statkraft som brukte to år på å bygge et større gasskraftverk i Tyskland, Knapsack I and II gasskraftverk (statkraft.no). Regjeringa kunne i teorien kuttet ut vanlige høringer og diskusjoner og brukt Statkraft til å bygge et par større kraftverk i løpet av to år, men det er politisk og demokratisk vanskelig, Av hensyn til avtaler inngått i FN om kutt i såkalte klimautslipp, ville det ført til massive protester og sikkert også uroligheter som krever innsats av større politistyrker. Juridisk er det klart enklere, for politikk kan alltid gå foran jus. Når for eksempel Støre blir ansett som så viktig at han inviteres til samtaler med EU-kommisjonens leder i Versailles, da har han også så mye mulig makt at han aktivt kunne brukt handlingsrommet i EØS-ACER til å fremme norske interesser på en langt mer aktiv og sterkere måte enn han har gjort. Å trosse klimaavtaler av hensyn til energipriser og industrien er vanskeligere, men ikke umulig. Det har skjedd til dels i alle fall, i for eksempel Tyskland og Ungarn. Der fyrer en nå mer med gass og kull enn før og utsetter spenstige klimatiltak. Se her: https://e24.no/det-groenne-skiftet/i/bGlMWk/krig-og-inflasjon-fyrer-opp-under-europas-kullkraftverk-billig-aa-starte-opp-men-dyrt-aa-drifte . I Norge har regjeringspartia gjort det motsatte og framskyndet klimatiltak i stedet for å begrense eller utsette dem. Dette har ført til at gasskraftverk har blitt lagt ned i en tid hvor en burde gjort det motsatte. Det er åpenbart en gedigen feil av dem, og det rammer utvilsomt Arbeiderpartiet mye.

Vi trenger hjelp for å overleve.

Annonser i sidestolpe eller abonner/doner via Vipps på nummer 41 76 28 73

Dette blir siste artikkel dersom ingen bidrar, dessverre…