De unge sliter mer enn det en gjorde før for å få innpass i det økonomiske samfunnet. Det er mer krevende å få jobb og dyrere å kjøpe bolig enn det var for foregående generasjoner. Vi ser på drivkreftene bak dette og antyder mulige avhjelpingstiltak..

Nettavisen har i dag en omtale av Scott Galloway om dette temaet. Galloway er professor ved Universitetet i New York, og han mener (i et nøtteskall) at de unge i dag sliter mer enn forrige generasjoner med innpass i arbeids- og boligmarkedet. Når de først klarer det, får de dårligere lønn og høgere boligkostnader enn det tidligere generasjoner fikk. Den samme tendensen ser vi også i europeiske land, men utviklinga modifiseres noe av velferdsordninger som i noen grad avhjelper utviklinga. Det er likevel utvilsomt slik her også at inngangsbilletten til arbeidsmarkedet har økt, da det kreves mer kompetanse enn før, og de manuelle jobbene uten utdanningskrav er blitt stadig færre. Boligprisene er rekordhøge, og de unge må bruke en vesentlig høgere del av lønna til bolig enn det foreldrene måtte.

Bak denne utviklinga er det sterke drivkrefter i den globale markedsøkonomien som ligger bak. Det vil si at “markedsøkonomi” er muligens feil betegnelse, da det ser ut til å være å unngå det frie markedet som appellerer til produsentene og grossistene i den internasjonale økonomien. Fenomenet ble beskrevet av den noe røde økonomen Joseph Schumpeter for rundt 90 år siden. Hans teori om “kreativ ødeleggelse” sier kort at den internasjonale kapitalismen drives av produsenter som forsøker å bli monopolister for å tjene mest mulig penger. For å oppnå det investerer de mye i innovasjoner, som igjen ødelegger den gamle økonomien og skaper en ny. Innsatsen er stadig økende og det skaper monopolistiske tilstander på produksjonssida. Schumpeter var her inspirert av Karl Marx, som sier at produksjonskostnaden per enhet øker etter hvert som produktene blir mer og mer avanserte. Dette stemmer nok i stor grad, selv om det er ei forenkling. For hundre år siden ville for eksempel kapitalismen vært preget av overgangen fra dampmotoren til bensinmotoren. I dag er det høgteknologi innen data og elektronikk som dominerer, og innen det igjen er KI (kunstig intelligens) mest framvoksende. Vi har i dag for eksempel noen få dominerende selskap på produksjonssida i denne sektoren, som til dels er monopolister på egne merkevareprodukter og som til dels er oligopolister i det høgteknologiske markedet generelt: Microsoft, Apple og Google.

Denne utviklinga forklarer mye av det som skjer i arbeidsmarkedet også. Forenkla sagt holdt det med å kunne skru til en mutter for 90 år siden for å få jobb, mens du i dag må ha høg eller høgspesialisert utdanning for å få en jobb. Mens foreldregenerasjonen kunne få jobb uten høgere utdanning, kreves det gjerne det mye mer dag. Helst bør du ha en mastergrad, som tar fem år å oppnå. Boligmarkedet er også preget av nokså få store aktører med mye kapitalinnsats på produksjonssida. På distribusjonssida er det flere aktører, men likevel med stor kapitalinnsats. Alt i økonomien henger sammen. Store globale banker bruker eiendom som sikkerhet for lån og handel i verdipapirer, og det forer markedet med mye kapital, som igjen skaper høgere priser i markedet enn det ellers ville blitt. I sum fører disse forholdene til økt terskel og kostnad for å komme inn både i arbeids- og boligmarkedet.

Å komme med politiske tiltak som avhjelper disse utfordringene for de unge fullt ut, er neppe mulig i et åpent demokrati, men velferdsstaten blir stadig viktigere. Vi har tross alt tiltak som i noen grad mildner vanskelighetene for de unge, for eksempel støtte til utdanning og en offentlig boligbank (Husbanken). Slike ordninger må trolig styrkes i framtida. Det vil kreve stadig mer for de unge å få den første jobben etter utdanning, og her kan en se for seg at staten enten gir de unge den første jobben i offentlig regi eller subsidierer den i privat sektor. Politisk ser vi allerede at utviklinga skaper større konflikter mellom de etablerte og de svakere gruppene i samfunnet. De veletablerte med gode stillinger og boliger er naturlig nok ikke glade for at skattebyrden øker fordi mer må brukes på de unge (og andre svake samfunnsgrupper) og går i mot endringer. Framveksten av KI (kunstig intelligens) vil forsterke dette og lage utfordringer som er langt større enn dem vi har i dag. Debatten om formuesskatt blekner i møte med de formidable utfordringene som vil komme med KI. Det er jevnt over god internasjonal enighet blant samfunnsforskere om at 2/3 av dagens jobber er truet av KI..