I en fersk meningsmåling fra Sentio Resarch/Chrono får Fremskrittspartiet (Frp) størst oppslutning blant studenter. Dette er noe nytt, og det er en nokså ny tendens. De fleste medier refererer til nevnte meningsmåling med kommentarer fra en sosialdemokratisk professor uten å komme med en egen analyse. Det er ikke akkurat noen bragd. Vi skal forsøke å gå dypere inn i materien..

Professor Johan Giertsen har rett i at fenomenet er nokså nytt, men ordet “sensasjon” er overdrevet. At det er først de senere år Frp blitt mer populære blant studenter tyder på at sosiale medier spiller en stadig større rolle for folks partipreferanser og at disse endres i raskere tempo enn før. Vi kan legge merke til at parti med en sosial miljøprofil som MDG, SV og Rødt får svært låg oppslutning blant studenter. En kan tolke det dithen at trender som fanges opp og endres på internett når byene og unge intellektuelle først. Slik har det alltid vært, men en endringer i partipreferanser går mye fortere enn før, med flere raske og konkurrerende medier enn noen gang.

Studentene har rett og slett mistet trua på sosialdemokrati til venstre for Arbeiderpartiet, men Ap og Høyre holder noenlunde stand. For å sette det på spissen (som ofte er nyttig i analytisk sammenheng) er studentene mer individorienterte (bruk ordet “egoisme” om du vil). De har mistet trua på at fellesskapet gjennom staten kan løse samfunnsutfordringer bedre enn det vi kan gjøre som enkeltindivider. Dette kan i noen grad forklares med rent økonomiske forhold. I en artikkel fra Forskning.no pekes det på at høg utdanning i gjennomsnitt gir dårligst avkastning i Norge i OECD-området. Forskjellene til land som som USA og Tyskland er svært stor. Det er trolig fortsatt noe avkastning igjen på høg utdanning når en regner på hele livsløpet, i ovennevnte artikkel på ca. 11 prosent i snitt i løpet av et yrkesliv. Her strides det om regnemåter, og det er også i noen grad en sammenlikning av epler og pærer. Det har f.eks i økende grad blitt slik at du trenger høg utdanning i det hele tatt for å få en jobb, og det blir stadig færre manuelle jobber å få.

La oss sammenfatte dette i et enda større perspektiv. Likhetstanken står sterkt i Norge, og som det påpekes i artikkelen fra Forskning.no er det en sammenpressa lønnsstruktur i Norge. Frontfagsmodellen i lønnsoppgjør har dominert i flere tiår (som påpekt i en tidligere artikkel her), og det fører til at forskjellene mellom akademikere og andre gradvis minkes. Nå har dette pågått så lenge at vi nærmer oss et kritisk nivå for lønnsomheten til å ta høg utdanning. Når det i tillegg til det er en akselererende utvikling med automatisering og rasjonalisering som senker lønnsnivået for alle, generelt (fordi maskiner blir viktigere enn mennesker), får vi en dobbelt, negativ effekt for akademikere. Studenter tar utdanning både for å få en jobb og for å få ei god lønn som gjenspeiler deres investering i utdanning.

Mer markedsliberalisme vil over tid kunne gi akademikere økt lønn og andre lågere lønn. Det ser vi godt i land der det jevne utdanningsnivået er langt lågere enn her, og der det er lokale lønnsforhandlinger basert på den enkelte bedrifts og /eller den enkelte arbeidstakers effektivitet. Det er naturlig at studenter har større tro på egne evner og egen kompetanse enn det andre har i en slik utvikling. Men, når alle arbeidstakere får mindre i lønn fordi maskiner blir viktigere, kan høg utdanning bare til en viss grad hjelpe. Det er jo arbeidsgivere som stikker av med mergevinsten i denne utviklingen, og det er det i utgangspunktet alle arbeidstakere som taper på. Men, akademikere i frie yrker som lege, advokat og ingeniør vil trolig ikke så lett bli rasjonalisert bort av maskiner, og akademikere i ingeniøryrker vil i stor grad likevel være viktige fordi de kontrollerer eller kan å kontrollere maskiner.

Med utviklinga innen bruk av KI vil bortrasjonalisering av mennesker til fordel for maskiner en eller annen gang i en ikke så altfor fjern framtid, føre til at alle i yrkesaktiv alder (alle teoretiske “arbeidstakere”) må sikres en minimumslønn av staten. Så langt er det på venstresida er finner løsninger som nærmer seg dette, feks. gjennom ordninger som AAP og Kvalifiseringsprogrammet (se www.nav.no). Men, teoretisk kan en også tenke seg en slags minimumslønn gjennom skattelettelser (særlig inntektsskatt med et høgt bunnfradrag) kombinert med lågere priser og levekostnader (særlig gjennom lågere inflasjon). Trolig er det det siste flertallet av studenter har mest tro på nå..