Om en ukes tid er det nytt rentemøte i Norges Bank, og det er all grunn til å tro at renta blir hold uendret. Norge har omtrent dobbelt så høgt rentenivå som Sverige, og det er god grunn til å fastslå at en betydelig del av dette skyldes Støre-regjeringenes feilslåtte økonomiske politikk. La oss gå nærmere inn i materien på dette..
Det er mange forhold som potensielt påvirker det norske rentenivået. Innenlandsk bruker Norges Bank (NB) rentenivået for å kontrollere den inflasjonen som skapes gjennom høgt forbruk. Det har pågått lenge, men lenger enn i Sverige. Sverige har et rentenivå på ca. 2,25 %, og det ligger på omtrent halvparten som Norge. Sverige har altså satt ned renta før oss, og med mye mer. Det private forbruket har økt noe etter at pandemieffektene har gått ned. Men, ikke mye. Nordmenn prioriterer sparing og nedbetaling av gjeld. Offentlig forbruk derimot, har økt mye under Støres regjeringsperiode. I revidert budsjett i år ble oljepengebruken økt med 50 mrd. kroner og er nå på hele 542 mrd. kroner, ifølge NRK. Bruken av oljepenger var på ca. 310 mrd. kroner da Støres første regjering la fram sitt budsjett høsten 2021, og økningen i Støres regjeringsperiode har vært på ca. 230 mrd. kroner, ifølge denne artikkelen fra Stavanger Aftenblad.
Vi skal ikke gå for mye inn i tall nå, men konstatere at regjeringa bruker stadig mer penger på mange formål uten at det dekkes inn av økte inntekter fra annet enn Oljefondet. Vi har tidligere belyst at økonomien i privat sektor i fastlands-Norge stagnerer og viser nedgang. Rapporter fra OECD og andre økonomiske institusjoner viser at Norge taper på alle fronter. Vi blir stadig dårligere på vekst, lønnsomhet, innovasjon og Fou (forskning og utvikling). Les. f.eks. denne artikkelen fra Finansavisen. For å være kortfattet, er utfordringa med denne politikken at landets avhengighet fra olje og gass øker, samtidig som det blir stadig tøffere å omstille landet når inntektene fra olje og gass en vakker dag går ned.
Det offentlige overforbruket har således utvilsomt bidratt til å holde rentenivået høgere enn det ellers ville vært. Sverige har ikke det presset på økonomien som vi har, og senker renta for å stimulere til økt aktivitet. Et annet forhold som med stor sannsynlighet øker renta er regjeringas skattepolitikk. Økning i formuesskatten (både nivåmessig og ved at grunnlaget er utvidet gjennom “exitskatten”) og innføring av grunnrenteskatt på havbruk (fisk som produseres på sjøen og havet) har skapt internasjonal usikkerhet om Norge er et trygt land å investere i. Det i sin tur har gjort den norske krona mindre attraktiv for spekulasjon, og det i seg selv senker nivået på kronekursen. For å bøte på det har NB måttet (og må fortsatt) holde styringsrenta på et nokså høgt nivå for å holde kronekursen noenlunde stabil.
Matematikken er klar: har du et boliglån på 3 millioner kroner (noe som ikke er uvanlig for en familie), gjør 2, 2 prosent rente mer enn i Sverige at rentebelastningen blir på 66 000 kroner mer i året her enn for et tilsvarende lån hos søta bror. Dette er i stor grad regjeringas skyld. Noe av inflasjonen er importert, men dette utgjør trolig minst av de faktorene som påvirker rentenivået. I motsatt fall ville forskjellen mellom styringsrentene i Norge og Sverige vært mindre, for Sverige har jo den samme importerte inflasjonen som vi har.
Vi trenger altså en helt ny kurs for landet der investeringslysten øker, og der det offentlige forbruket går ned. Vi må komme inn i et nytt spor for Fou og innovasjon, og gradvis øke investeringene i privat næringsliv på fastlandet. Fortsatt regjering med Ap/Støre vil innebære at vi fortsetter med å forbruke uten at veksten i forbruk dekkes inn av annet enn sparepengene til våre barn og barnebarn. Det er mye dette valgkampen bør handle om, og ikke hvem som blir statsminister og ikke…
Tilleggslesning: artikkel fra Nettavisen