Det 105 år gamle Senterpartiet ble i sin tid stiftet av Norsk Landmannsforbund (dagens Norges Bondelag), under navnet Bondepartiet. Deres identitet ble tuftet på næring og bygdene. Valgresultatet ved årets stortingsvalg ble svært dårlig og en skulle tro dette ble tatt tak i på landsmøtet nylig. I stedet melder ABC Nyheter om den sentrale ungdomspolitikeren Robin Alajbegovic Tveit som meldte seg ut i protest mot en rå og udemokratisk maktkamp mellom den herskende venstrefløyen og den opposisjonelle høyrefløyen i partiet.

Tveit peker på mye av det som er utfordringene for Sp. Partiet har blitt for tett bundet til venstresida, er for lite næringsvennlig, har blitt for “klima”-grønne og gjort for lite med “strømkrisa” og er for liberale i innvandrings- og kriminalitetsspørsmål. Med dette har den konservative ungdomspolitikeren i Sp gjort mye av analysen vår på detaljnivå. Vi kan med fordel legge til noen saker som virket svært negativt for partiet i valgkampen, f.eks, nye lensmannskontor på øde steder og sterke utspill mot befolkningsvekst i hovedstaden. Det er sikkert mange flere ting som kan legges til lista også, men poenget forblir det samme. Partiet er ikke til å kjenne igjen, og det må omstille seg dersom det skal ha noen sjanse til å vokse igjen. Vi skal dvele ved både identitet og strategi videre, for dette fortjener en større refleksjon.

Det er lenge siden Sp var et rent bondeparti. Navnet ble endret i 1959, men lenge etter det var bønder en kjernegruppe for partiet. Det ble gradvis endret etter hvert som antallet gårder og bønder gikk ned, og bygdebefolkninga som sådan ble det viktigste velgergrunnlaget. Med det ble også offentlig sektor viktigere for partiet. For å sette det på spissen (av en redaktør som selv har vokst opp på bondelandet) måtte kona ta seg jobb i offentlig sektor når mannen ikke lenger kunne brødfø familien med gårdsdrifta. En kunne prøve andre ting også, som tilleggsnæringer og omstilling til andre næringer. Mange bønder gjorde det og lyktes godt. Men, kvantitetsmessig var den enkleste utveien at en i familien tok seg jobb i et omsorgsyrke eller i nærbutikken for å overleve. Mange distriktskommuner i innland og på fjellene er helt avhengige av staten for å overleve, og hele samfunn står og hviler på dette. Langs kysten er det derimot langt større vekst i privat sektor i distriktene, men der har Frp for lengst overtatt velgerne i de gamle næringsmiljøene til Sp.

Utfordringa for Sp nå er at avhengigheten til offentlig sektor og venstresida har blitt så stor at det langt på vei har ødelagt partiets identitet. Et parti som er tuftet på en næring har en sjel som er knyttet til det. I tillegg er det knyttet til distrikta. En kan også si at partiet er sterkt knyttet til nasjonal kontroll over naturressursene og motstand mot EU, men det har som oftest harmonert med interessene til distrikta. Om det gjør det nå, er ikke like åpenbart som før. Dette er store tema, og vår plass er begrensa. Men, partiet må finne tilbake til røttene og sin identitet, samtidig som det finner nye måter å tiltrekke seg potensielle velgere på. Da er næringsfrihet og troen på lokal skaperkraft en innlysende og nødvendig vei å gå. “Bygdetulling” er et positivt begrep (i alle fall i Midt-Norge) som illustrerer en egenrådig og kreativ person i ei bygd som finner opp noe nytt og skaper seg ei næring med sine egne hender. Sp motarbeider denne personen med reguleringer, klimaavgifter og en formuesskatt som vanskeliggjør investeringer. Det er i første rekke Frp som fanger opp denne personen. Vi snakker naturligvis metaforisk her, men i mange kystkommuner der Frp er populære ser vi denne skaperkraften. Møre- og Romsdal er den fremste eksponenten i så måte.

Nevnte Tveit peker på samarbeid med parti på høyresida som en strategisk gunstig vei å gå på for Sp. Det er vi hjertens enige i, men tviler på at det alene er nok til å løfte partiet igjen. Det er desto mer interessant at det pekes på nasjonalkonservativ ungdom i intervjuet med Tveit, og dette er absolutt noe å gripe fatt i, i tillegg til mer satsing på næringsfrihet og mindre skatt. Selv om partiet aldri innrømte det, har det alltid vært mye nasjonalkonservatisme i motstanden mot EU. Det ble først etter at Frp ble mer skeptiske til EU at de begynte å bli mer like Sp, og at det ble klart at nasjonale verdier er helt uavhengig av flaggene de seiler under. Venstrefløyen i partiet er naturlig nok redde for å bli assosierte med innvandringsfiendtlige nasjonalkonservative i Frp, Men, nasjonalkonservatisme inneholder både motstand mot overnasjonalitet og innvandringsskeptisisme samtidig. Innholdet i et ideologisk tankesett endres ikke av at det seiler under ulike flagg fra sak til sak. Sp bør gripe fatt i dette og se på fordelene med det i stedet for å være livredde for de mulige ulempene..

Det er fortsatt mange bønder i Senterpartiet, og de burde framfor alle være i besittelse av sunt bondevett. Det tror vi er tilfelle, og dette bør brukes til å gjenreise Sp som et borgerlig og nasjonalt orientert, verdikonservativt parti. De kan fortsatt ha et varmt hjerte i sosiale spørsmål og bruke staten når det trengs. Det må bare settes inn i en ny ramme samtidig som de djupe røttene spas opp fra jordene..