Et kåseri om statsministeren og regjeringas manglende forståelse for folks hverdagsøkonomi… Fin opplading til statsbudsjettet, for det blir garantert skuffende for de fleste..

Det har i grunnen aldri vært så dyrt å kose seg i Norge, og det har i hvert fall aldri vært så dyrt å bare eksistere. Det merker du når du står der i kassakøen på Kiwi og ser på den spinkle bæreposen som akkurat kostet deg en timepris i bruttolønn, mens du mentalt regner ut om du har råd til å ha på panelovnen på soverommet i kveld, eller om det blir nok en natt i ullundertøy og dunjakke.

Men frykt ikke, for fra de øverste etasjer i regjeringskvartalet – og fra de polerte korridorene i NATO-hovedkvarteret – strømmer det på med dyp forståelse. Eller rettere sagt, en total og nesten fascinerende mangel på den.

La oss begynne med Jonas Gahr Støre. Vår alles statsminister, mannen som har gjort det å «følge situasjonen nøye» til en olympisk disiplin. Når strømregningen dundrer inn som et mindre boliglån, og renta stiger raskere enn temperaturen på kloden, står Jonas der. Alvorlig. Lyttende. Han forsikrer oss om at han ser oss. Han vet at det er tøft. Han har tross alt reist rundt og snakket med «vanlige folk» – antakeligvis i kontrollerte former med rikelig med presse til stede.

Problemet er bare at Jonas virker å tro at hverdagsøkonomi er et teoretisk fag man kan løse med en god komité. Når folk spør hvorfor strømmen koster syv kroner kilowatten i et land som renner over av vannkraft, svarer regjeringen med «strømstøtte». En ordning som er så komplisert at du må ha mastergrad i samfunnsøkonomi for å skjønne om du har råd til å trakte kaffe før klokken fire på ettermiddagen. Det er som om huset ditt brenner, og brannvesenet foreslår å gi deg rabatt på neste års eiendomsskatt som kompensasjon, i stedet for å slukke brannen. Jonas forstår ikke at for folk flest er ikke økonomi en tabell i et statsbudsjett; det er et reelt nullsumspill om hvorvidt ungene kan gå på fotball eller om man må droppe tannlegen.

Og så har vi Jens Stoltenberg. Landsfaderen som ble internasjonal toppbyrårat. Hver gang Jens dukker opp på Dagsrevyen for å snakke om energi, snakker han om det store bildet. Det geopolitiske kartet. Sikkerhetspolitikk. Grønn omstilling. Når Jens snakker om energi, høres det ut som et strategisk brettspill der land og ressurser flyttes rundt for å oppnå global balanse. Det er storslått, det er visjonært, og det er fullstendig ubrukelig når du sitter i en kald stue på Toten og lurer på om du må selge bilen.

Jens og Jonas deler nemlig den samme, akademiske blindsonen: De har begge vokst opp i et system der energi ikke er noe man produserer for at innbyggerne skal ha det varmt og billig, men en handelsvare som skal integreres i det europeiske markedet. De har bundet oss til masten på et europeisk energisystem, og når systemet kollapser, står de der med hendene i lommene og ser overrasket ut. «Vi må stå sammen i Europa,» sier de. Javel, men det er vanskelig å kjenne på det europeiske fellesskapet når du må ta opp forbrukslån for å betale nettleien.

Det grunnleggende problemet med energikrisen er at våre ledere nekter å innse at de har feilet på selve fundamentet. De har solgt arvesølvet – den billige, rene, norske vannkraften som bygde landet og industrien vår – til høystbydende på kontinentet. Og når konsekvensene treffer oss som et godstog, blir løsningen mer av det samme. Mer marked, mer eksport, mer «omstilling». De snakker om havvind i 2040, mens folk trenger strøm til komfyren i dag.

Å se Jens og Jonas håndtere hverdagsøkonomien og energikrisen er som å se to menn i smoking prøve å skifte dekk på en Volvo 240 i øsende regnvær. De vil helst ikke skitne til fingrene, de diskuterer teorien bak jekken, og de lurer på om ikke EU har et direktiv som kan gjøre jobben for dem. I mellomtiden står vi andre i veikanten og fryser. Men heldigvis følger de situasjonen nøye. Det skal de ha. Slik var Ludvig 16. av Frankrike også, og hans regime gikk det som kjent ikke særlig bra med..

Bildet fra Wikipedia viser et maleri av Ludvig XVI av Frankrike